Nettstedskart  
Powered by PHP 5  
Besøkende online: 4
Modelloversikt
Gå til Renault modellprogram - Renault Laguna Clio Espace Megane Scenic Kangoo Modus Safrane Alpine Twingo Trafic og mange flere - nå kan du også legge inn din erfaring med din modell
Motordata
Renault motordata - Renault Laguna Clio Espace Kangoo VelSatis Alpine Twingo Avantime og mange flere
Reparasjonslogg
gå til Renault Reparasjonslogg
Wallpapers
se Renault wallpapers
Dementi
Siden er tilpasset:

:: Firefox 1.0.3 +
:: Firefox 2.0 +
:: Firefox 3.0 RC
:: Opera 7.50 +
:: I-Explorer 6
:: I-Explorer 7+
Renault.no
RenaultF1.com
01.03.2004 - av Admin Administrator vis utskriftsvennlig side og skriv ut artikkelen
Renault-streiken høsten `91
På 60-tallet ble det franske Renault-konsernet oppdelt og geografisk desentralisert. De fleste fabrikkene ligger innenfor en radius på 200 km vest og nord for Paris. Istedenfor store bedrifter med 30 eller 40 000 arbeidere, dreier det seg nå om produksjonsenheter fra 5000 til 7000 arbeidere.

Ved slutten av 1983 hadde Renault-gruppen 214 000 ansatte, ved slutten av 1989 ikke flere enn 160 000. Ledelsen planlegger å fortsette med rasjonaliseringen, og redusere antallet arbeids- plasser med 40 % de kommende år. Hos Renault ligger lønningene fortsatt 10 % over nivået i Peugeot-Citroen gruppen - riktignok er dette anslag om gjennomsnittslønn, og må tas med en klype salt. Lønnsøkningene de siste årene har vært minimale. Siden 1983 er kjøpekraften til en Renaultarbeider blitt redusert med 17 %, ifølge tall fra fagforeningen CGT. Et bonus-system bidrar imidlertid til å vanskeliggjøre vurderingen av lønnen. Bonusene, som tidligere ble utbetalt tre ganger om året, og som tilsvarte ca. to månedslønner, er imidlertid blitt erstattet med en "innsats-bonus" som utbetales i juli. Størrelsen varierer fra fabrikk til fabrikk. Samtidig med at Renaults fortjeneste er sunket, er den samlede bonus i Cléon gått ned fra 4.800 Francs i 1989 til 1.500 Francs i 1990. Det var i stor grad spørsmålene om bonusen som utløste høstens streik.

For å hevde seg i den internasjonale konkurransen, først og fremst overfor Japan, har Renault presset på for å innføre "Just- in-Time"-produksjon, dvs. å minske lagringstid og -kostnader minst mulig. Fra 1985 til 1990 ble gjennomsnittstiden for delelagring redusert fra 14,4 til 5,8 dager. Men mer enn sine japanske konkurrenter, er Renault avhengig av egenproduksjon av deler. Framfor alt blir motorer og girkasser stort sett produsert av en eneste fabrikk - i Cléon. Halvparten av enkeltdelene stammer fra datterselkskaper. De japanske fabrikkenes avhengighet av egen deleproduskjon ligger bare på 30 til 40 %.

Et annet grunnleggende element i denne politikken er at konflikter søkes unngått gjennom teamarbeid. Dette har som formål å redusere sårbarheten i det moderne produksjonsapparat, der én fabrikk i løpet av kort tid kan stoppe alle fabrikker i et selskap. Det var dette som skjedde under streiken i de britiske Ford-fabrikkene våren 1988, og det er nettopp dette som skjer under Renault-streiken.

Fagforeningene

Ved utgangen av 1989 undertegnet samtlige fagforeninger med unntak av CGT, dvs. CFDT, FO, CGC, CFTC, en kompromissavtale med utgangspunkt i nedleggelsen av Billancourtfabrikken i 1992. Denne kompromisslinjen fortsetter i mars 1991 når de samme fagforeningene blir enige om hva som kan betraktes som overtallig personale. I samme periode undertegner denne fagforeningskoalisjonen en avtale om innføringen av et tredje skift i fabrikken i Flins, og fornyer basisavtalen ("l`accord social") med konsernet. Her stadfestes en grunnleggende "enighet om å følge prinsipper om konkurransedyktighet og tilpasning", og det avtales videre at arbeiderne skal ha en andel av utbyttet ut fra den enkelte fabrikks resultater. Videre skisseres en "profesjonaliseringsplan" for 25 000 ukvalifiserte ansatte (hvorav 5000 er analfabeter) som risikerer oppsigelse i nær framtid, men uten at opplæringen garanterer seinere ansettelse.

Ved valget til bedriftskomitéer (en slags "samarbeidsutvalg"; red.) den 19. juni 1991 taper CGT ledelsen i den sentrale komité - denne har CGT hatt siden 1946. At den nye komité dermed styres av den samme koalisjon som har inngått de ovennevnte avtaler, innleder ifølge sekretæren av den samme sentrale komité (CFDT) en epoke av "imøtekommende fagforeningspolitikk" - noe som må sees på bakgrunn av den nye organiseringen av produksjonen ("Just-in- Time" osv.) nevnt ovenfor.

Hvordan streiken i Cléon begynner

Akkurat som ved streiken ved Peugeot høsten 1989, vil representanter for regjering og arbeidsgiverorganisasjon etterpå gi de "foreldete ledelsesmetodene" ved Cléon skylden for streik- en. Andre vil finne bevis for at CGT har forsøkt å gjenvinne sitt tapte terreng ved på ny å gå inn for en "klassekamp"-politikk. Ingenting av dette er imidlertid konfliktens kjerne. Lønnsstoppen som delvis er pålagt av regjeringen, usikkerheten rundt arbeids- plassene som er utløst av tidligere og forestående bemanningsreduksjoner, samt senkingen av innsatsbonusene på 3300 Francs (som altså merkes mest i Cléon) - alt dette er i seg selv nok til å skape misnøye. På toppen av dette kommer så det høye salget av visse bilmodeller, som fører til at 200 blir ansatt på korttidskontrakter for å dekke etterspørselen, som i seg selv oppmuntrer til en aksjon. Den 4. juli, umiddelbart før ferien, oppfordrer CGT og CFDT til en tidsbegrenset streik. Over halvparten av de 4000 ansatte deltar.

Som Le Monde vil skrive i november: "I begynnelsen av konflikten var det arbeiderne som dyttet på fagforeningene, ikke omvendt." Etter sommerferien ble disse tvunget til å organisere flere streikedager. Men den 27. september nektet CGT-kartellet ved Renault-fabrikkene å sende ut en oppfordring til streikekamp i hele Renault-gruppen. I begynnelsen av oktober blir det flere streiker i Cléon, Le Mans, Sandouville og i Flins. Men det er bare i Cléon - på grunn av de særlige forhold i fabrikken - at nesten alle av de 4600 arbeiderne deltar. De krever høyere lønn og en øyeblikkelig start på forhandlinger.
Streiken i Cléon begynner den 16. oktober. Den må fornyes ved hver skiftavløsning. Portene blir holdt sperret for lastebiler, men ikke for ikke-streikende. Ifølge landsstyret i CGT, ved Louis Vianet, er streiken i Cléon bare en forberedelse til en nasjonal og flerfaglig streikedag som bl.a. vil omfatte de samlede Renault-fabrikker.

Det er vanskelig å si noe klart om hvordan streiken i Cléon vokser i omfang. Utgangspunktet var begrensede arbeidsnedlegge- lser som i stadig mindre grad ble gjennomført; mens den totale streik, som opprettholdes av seg selv utelukkende gjennom daglige stormøter og uten noen streikekomité, raskt hanrdner til gjennom blokaden av all lastebiltrafikk og dermed av alle deler (til motorer og girkasser). Om ikke-streikende får slippe inn, er de uansett så få at fabrikken praktisk talt ikke produserer noe. Bedriftsledelsen erkjenner omfanget av konflikten når de mandag 21/10 skaffer en rettsavgjørelse der 9 tillitsvalgte i fabrikkens CGT-forening dømmes til i løpet av 24 timer å sørge for fri adkomst til bedriften - hvis ikke, vil politiet bli satt inn.

Cléon streiker. De andre fabrikkene står stille

Etterhvert merker de andre Renaultfabrikkene i Frankrike og Belgia, såvel som Volvo-fabrikken i Holland, streiken. Underleverandørene må redusere produksjonen og gå til permitteringer. Hele denne første uka er situasjonen i de andre fabrikkene uklar: På den ene siden forekeommer det arbeidsnedleggelser innenfor CGTs "nasjonale handlingsplan", på den andre siden permitteringer på grunn av manglende deler. Situasjonen er også uklar i Le Mans selv om ikke fabrikken berøres av streiken i Cléon: Stadig mer utbredte arbeidsnedleggelser blir stoppet av fagforeningene som først gradvis vil ta dem opp igjen når de har fått kontrollen.

Den 28. oktober er situasjonen klarere: Bare Cléon er i streik. De andre er enten i drift eller blokkert på grunn av manglende forsyninger. Tilsynelatende er det ingen solidaritet fra de andre Renault-fabrikkene; men de fleste av disse er stanset uten at det er behov for streik. Legger vi diskusjonen om antallet deltagende til siden, er det klart at streiken i Cléon holdes oppe av den sterke deltagelse i streikevaktene som okkuperer portene dag og natt (mer enn 200 arbeidere i alt døgnet rundt, fordelt på 9 poster med over 20 arbeidere ved hver), og av disses besluttsomhet (ingen lastebil vil få passere så lenge politiet ikke griper inn). Viktig er også at bedriftsledelsens forsøk på å vinne fabrikkens arbeidere eller arbeidere på andre fabrikker over på sin side mislykkes.

Hvis man kan snakke om noen streikekomité, er i så fall denne det permanente stormøte som særlig eser ut ved hver skiftavløsning - det er her informasjon utveksles og streiken organiseres. Den sentrale base er hovedinngangen, hvor den største streikevakten befinner seg. I løpet av en arbeidsdag avholdes det her tallrike møter for utarbeidelsen av nye planer. "Ingen er i stand til å avgjøre hvor mange arbeidere som er i streik", sier en journalist den 30. oktober, men alle kan fastslå at ingen produkter forlater Cléon. Ikke bare fordi portene er sperret, men fordi ingen réelt sett arbeider. Daglige patruljeringer i fabrikken viser at faktisk er det ingen som arbeider, selv om enhver fritt kan passere streikevaktene; noe som ikke sier så rent lite.

Streiken innringes

Etter hvert som ryktene om en forestående politiaksjon mot slutten av oktober blir mer og mer utbredt, oppstår det uoverensstemmelser mellom fagforeningene og en del av det mest aktive grunnplanet. Natten til tirsdag 29. oktober skaffer en gruppe seg brannslukningsutstyr fra fabrikken og plasserer det ved portene til forsvar. CGTs tillitsvalgte tilegner seg dette utstyret med makt, og forhindrer på denne måten forsvaret. Andre hendinger viser at kampen delvis unnslipper fagforeningenes kontroll. F.eks. blir de ikke-streikendes biler forfulgt av hettekledte eller maskerte streikende. En demonstrasjon av ledende funksjonærer, organisert av bedrfitsledelsen, blir resolutt oppløst ved fabrikkportene. Funksjonærer som forsøker å samle inn underskrifter til fordel for en gjenopptagelse av arbeidet får en temmelig hard medfart. CFDT og FO fordømmer disse aksjonene.

Det er klart at denne tilspissing skyldes at man frykter at streiken har kjørt seg fast og at noe må gjøres for å komme ut av blindsporet. Når det gjelder solidaritet, er det lite å håpe på. F.eks. erklærer en av CGTs tillitsvalgte i Le Mans i klartekst: "Vi støtter kravene til de streikende i Cléon. Men for øyeblikket er det ikke aktuelt for oss å starte tilsvarende aksjoner."

Dette er tidspunktet fagforeninger og regjering vurderer som fordelaktig for å starte forhandlinger med sikte på å få avsluttet konflikten. Den 30. oktober utpeker regjeringen en slags meglingsmann; arbeidsministeren presiserer at "i samme øyeblikk som arbeidet gjenopptas vil det bli åpnet forhandlinger." Bedriftsledelsen godtar å gå inn på diskusjoner om "økonomiske tiltak som sikter mot bedre å verdsette personalets anstrengelser", å ta opp "organiseringen av arbeidsforholdene og inndelingen av lønnstrinn", og å undersøke "hvordan streikedagene kan tas igjen og problemene med de iverksatte sanksjoner kan løses" (10 arbeidere var blitt oppsagt på grunn av handlinger i tilknytning til streiken). CFDT sier seg villig til å samtykke, og CGT konkluderer med at det ikke dreier seg om et nederlag men at dette "muliggjør å sette en ramme for diskusjonene". På tross av, eller kanskje på grunn av disse utfluktene, nekter stormøtet som innkalles 1. november å gi fra seg streikevåpenet, streikevaktene og blokkeringen av portene.

Men denne samme tilnærmingslinje vil bli viderført i løpet av flere dager gjennom drøftinger mellom bedriftsledelse og CGT- tillitsvalgte. Drøftingene resulterer bare i vage erklæringer om bortfall av sanksjoner, velvillighet, tilbud om ikke ubetydelige bonuser - "det er grunn til å ha store forhåpninger" osv.... Men streikevaktene blir på plass. Det er fortsatt praktisk talt ingen som arbeider, og under disse forholdene foreslår CFDT og CGT å holde en avstemning for å få stilt det passive, ikke-produserende personale opp mot arbeiderne.

Politiet finner en utvei for fagforeningene

Hittil har regjeringen veket tilbake fra å sette inn politiet, av frykt for at det ville føre til at konflikten ble utvidet. Men den 4. november går fabrikken i Le Mans i streik og blokerer fabrikkportene. Sannsynligvis har presset fra grunnplanet endelig beseiret fagforeningenes utflukter (eller fagforeningene kan ha gitt etter fordi de tror at konflikten i Cléon går mot slutten). Etter et opprop fra CGT-CFDT blir en streik uten tidsbegrensning vedtatt, og ved slutten av dagen blir bedriftens "samarbeidsutvalg" (comité d`entreprise) okkupert. De streikende sveiser sågar igjen fabrikkportene - men disse vil bli åpnet igjen seinere etter påtrykk fra fagforeningstillitsvalgte.

Det blir nødvendig å stikke hull på byllen i Cléon før "sykdommen" spres ytterligere. Tirsdag 5. november kl. 3.30 om morgenen angriper politiet Cléon for å få åpnet portene. I tråd med sine tidligere erklæringer "forordner" de tillitsvalgte - overfor de noen hundretalls streikevakter som er til stede - at evakueringen foregår "i rolige former". De samme tillitsvalgte er sannsynligvis blitt varslet om politiets inngripen (man kan sågar anta at en "plan" for å få slutt på streiken er blitt utarbeidet under drøftelsene med bedriftsledelsen) siden de tidligere på natta har de bedt de streikende om å samle og rydde sitt materiell - angivelig for å beskytte det.

Klokka seks presser nesten tusen arbeidere seg gjennom portene og går rundt i fabrikken for å konstatere at bare noen dusin har tatt opp igjen arbeidet. Men trailerne tømmer allerede lagrene for at samlebåndene i de andre fabrikkene skal komme igang igjen. Klokka halv ni kunngjør bedriftsledelsen og fagforeningene at forhandlingene skal gjenopptas. Politiets inngripen har gjort det lettere for alle parter og har uten tvil hatt til hensikt å la fagforeningene "med æren i behold" komme ut av en streik de ikke har ønsket. De beseirede er fabrikkens arbeidere, som har streiket i tre uker og som ikke uten videre gjenopptar arbeidet vel vitende om at de har gitt fra seg sitt viktigste våpen. Fordi han vet at det vil bli harde tak med dette grunnplanet, kunngjør nr. 2 i CGT-hierarkiet, Vianet, at han vil komme til Cléon torsdag 7. november. Men ingen fra metallarbeiderforbundet eller fra CGT sentralt viste seg ved fabrikken så lenge streiken pågikk!

Mens forhandlingene pågår de følgende dager, med kalkulerte "lekkasjer", er det nesten bare de som ikke jobber i produksjonen som har gjenopptatt arbeidet. Daglig toger mer enn tusen streikende gjennom fabrikken. Blant de som jobber i produksjonen anslås det at mellom 10 og 55 % er gått tilbake til samlebåndene, noe som ikke er nok til at disse fungerer.

Etter 19 timer med forhandlinger blir følgende tilbud lagt fram den 6. november:

- en bonus på 224 Francs pr. måned, som består av ulike komponenter;

- en spesialbonus på 1000 Francs angivelig med tilbakevirkende kraft, men i realiteten for å avslutte streiken;

- avkall på sanksjoner: 6 oppsigelser og 8 permitteringer blir omgjort til permitteringer fra 5 til 20 dager for de som har gjort seg skyldige i uansvarlig opptreden;

- nedtrapping av den hierarkiske stillingsstrukturen med en individuell plassering i høyere kvalifikasjonsnivåer på avdelingsbasis;

- frivillig merarbeid lørdag 9. og mandag 11. for å utligne lønnstapene.

Sammen med tilbudet følger et ultimatum: Arbeiderne må bestemme seg i løpet av 18 timer.

På stormøtet der avstemningen skal foregår viser en CGT- tillitsvalgt sin sanne farger: "å stemme mot gjenopptagelse betyr oppsigelser". Den omstridte CGT-lederen Vianet legger også sin tunge på vektskåla. Avstemningen blir gjennomført i all hast selv om bare en del av arbeiderne er til stede. 1524 deltar; 807 er for at streiken fortsettes, og 717 mot. De "ansvarlige" er forferdet. Klokka er 17.45.

Fagforeningene, først og fremst CGT, bevilger seg "tid til ettertanke for å rådføre seg med sine medlemmer". Hvordan kan de nå dra seg unna sitt engansjement for gjenopptagelse, som uten tvil er fremkommet under diskusjoner med ledelsen? Klokka 20.00 kaller CGT til gjenopptakelse av arbeidet under piping og fyrop, og kl. 21.00 undertegner den avtalen. Streiken er praktisk talt over i Cléon, mens begrensede arbeidsnedleggelser fortsetter i alle andre fabrikker i Renault-gruppen, og streiken i Le Mans fortsetter isolert (den 12. november er 2/3 av arbeiderne ennå i streik). Selv om arbeidet i Cléon skulle gå normalt den 12., streikes det ennå i noen avdelinger den 13. Den 14. novem,ber kunngjør bedriftsledelsen at lønnsforhandlingene for 1992 vil bli fremskutt til den 3. desember, og samtidig undertegnes en avtale mellom fagforeningene og bedriftsledelsen i Le Mans om en månedlig bonus på 200 Francs og om en innsatsbonus på 1 300 Francs for 1991 og på 2 400 Francs for 1992. Etter 11 streikedager blir arbeidet gjenopptatt med 730 stemmer for og 683 mot.




kilde: pluto.no



« tilbake Vurder artikkelen - Tips en venn
Flere

- Dacia Dokker og Dokker Van
- 100 år i Norge
- Renault/Logan rundt omkring i
- Renault Twingo
- Fransk bildag 2006
- Ny Renault hos Nardo Bil
- Bilservice Tønsberg - slik Ren
- Race Control
- Min første Renault - R16
- Fra garasjen
- Min første Renault - R12 lux
- Min første Renault - R20TL
- Styling - Giacuzzi Renault
- Grand Espace som antiterror hj
- 1 million Espace
    Noen tilfeldige

- Foran Shangai Grand Prix
- Hummer - H3 kommer i produksjo
- Michelin teamene parkerte
- Kan Volvo selge en stor Renaul
- Italia Grand Prix
- Renault Fluence
- Renault øker, takket være døtr
- Kangoo be bop
- Renault Wind
- Renault Clio: Stor forbedring
- Mégane Coupé Concept
- Renault med delekjede
- Mègane og Espace tar flere pri
- Mégane GT
- Modus for pappa
Annonse


Artikkelsøk
 nyheter/artikler
 
 
Din innlogging
 Velg område
 
 Brukernavn
 
 Passord
 
 
  ny Bruker ?
Siste Nyheter
:. Renault Clio 4
:. Espace IV Phase 4,
:. Ny Espace
:. Renault Pulse
:. Laguna Nervasport
:. Flere Nyheter
Siste Artikler
:. Dacia Dokker og Dok
:. 100 år i Norge
:. Renault/Logan rundt
:. Renault Twingo
:. Fransk bildag 2006
:. Flere Artikler
RenaultBiler.no
Denne siden oppleves best med Firefox Nettleser

Ansvarlig for RenaultBiler.no: Tom Stallvik, Hosvegen 10, 7670 Inderøy
>> Kontakt <<
Denne siden oppleves best med Firefox Nettleser
Motorisert av © \ sec